16.januar.2009 - Hvorfor tenker man slik man gjør?

Jeg har mange tanker...
Dette er tanker om fremtiden, om nåtiden og om fortiden... Ofte har ledere og andre maktmennesker sterke meninger eller formeninger om det jeg tenker,snakker og gjør, og ofte viser en overdreven trang til å rette på meg og alt jeg har tenkt, planlagt eller utført, fordi det ikke er godt nok i deres virkelighet...
Jeg ser kanskje verden med litt andre øyne, skal ikke si imot noen på akkurat det, nei... Kanskje jeg ikke forstår de som bestemmer over meg, for meg, de som har formet samfunnet og alt det jeg lever i hver eneste dag, det man definerer som hverdagen sin..

Det er noen ganger jeg lurer på hvorfor bevissheten har dette sinnsyke behovet for å tenke og for å overleve... Hva er meningen med alt dette egentlig...
Jeg bare tenker det at jeg av og til ikke har lyst til å tenke mer... Er egentlig litt lei det å være menneske, for det er jo ikke så ofte særlig kontruktivt...
Man har heldigvis disse øyeblikkene... God mat, en deilig klem, ett smil, latter, sex, smaken av noe, lukten av noe, din kjære som deler tid med deg... og så har man timevis, dagevis, månedvis og årevis med dritt...arbeid.. normer.. regler.. arbeid.. stress og kav!

Bevisstheten min sitter en plass i hodet, og den eksisterer så lenge hjernen evner det å overleve, dette kommer jo an på kroppen den lever i, eventuelle sykdommer, miljøet og ulykker (eller kanskje bare ren flaks)... Jeg er kommet til det punktet at jeg ikke lengre liker stemmen i hodet mitt... (meg selv) (mitt ego) (alter ego) kalle det hva du vil... for det gir meg ingenting...

Det å leve, det er som å vasse i en søppeldynge,.. på leting etter diamanter eller blomster... Samfunnet er ikke så bra som det kunne vært, lederene har ikke vært flinke nok hverken til å lede eller forme samfunnet til noe godt for oss alle sammen...

Ledere hele verden over... Skjerp dere!!! Vi kan ikke fortsette slik som før...Det å leve er altså litt som metervis eller milevis, med dritt... og kanskje bare en vissen, eller liten blomst å finne iblandt... Så jeg tenker... Er dette virkelig noe å trakte etter... er det?

Jeg ser på ledere, rike, verdensledere, maktmennesker... ser hva de gjør, hva de utretter, og hvordan de "skaper" og "endrer" på ting... for å leve opp til en drøm de har, eller ett overordnet mål de mener er viktig...
Så ser jeg på meg, som ble skapt på ett eller annet gitt tidspunkt, der jeg havnet i den situasjonen, det miljøet som har formet meg til den jeg er idag... All formingen av min bevissthet er skapt på grunnlag av andres bevissthet og ønsker, mange hundre og kanskje tusen år før jeg ble til... Det er da ikke rettferdig, er det vel?

Det er slik at jeg, uten å kunne bevise det, uten å ville det, er bundet på hender og føtter (selve bevisstheten altså) til å leve ett liv, som i stor grad er designet og påvirket av alle andre som har levd før meg og til en viss grad av de som lever samtidig som meg... Jeg vet ikke... Hvorfor tenker man det man tenker... og hva er vitsen?
Er liksom litt lei av det hele, jakten på lykke, status, tilhørighet, det å være så flink som andre vil at man skal være... for hva da? Jeg vil så gjerne bare være meg selv... men kan liksom ikke definere meg selv utifra annet enn det jeg har lært, som språket, regler og moral. Jeg bare vet at jeg ikke er det jeg har potensial for å være så mye mer!

Ledere i alle samfunn... Skjerp dere!!!
Dere leker med liv, skjebner, og verdifulle bevisstheter... de lever alle kun en gang...

PS: Min kjære! Jeg elsker deg!! Du er unik og jeg elsker deg for alt det du er!!!
Bare du gjør alle mine dager verdt å leve... Du er best...